Stas var det ihvertfall at de kinesiske akrobatene denne gangen tok turen til St. Joseph, skolen de norske misjonærbarna holder til på. Vi som er foreldre kunne betale oss inn sammen med barna. Vi lot oss imponere av de fargerike og forseggjorte kostymene, begeistre over myke kinesiske damer som bøyde kroppen sin tilsynelatende rundt seg selv, forundre over styrken til de mannlige akrobatene som sprengte våre forestillinger om kroppens begrensninger og skremme over kinesisk kampkunst. I det store og hele gispet vi oss gjennom et storslagent show.
Henrik har et nytt mål i livet, som ikke overraskende innebærer akrobatikk. Vi voksne smiler over at vi, på bortgjemte plasser som Phibun og Mukdahan på en tilsynelatende helt alminnelig mandag, får muligheten til å overvære forestillinger i verdensklasse. Pussig.
1 kommentarer:
Høres fantasisk ut å få overvære et slikt show på en vanlig skole. Henrik ser kjempeflink ut. Vi ser at han må ha trent nesten for mye i det siste for han ser skadet ut. Hva har skjedd med hans venstre fot?
Legg inn en kommentar