Retreat og Ravinala

I forrige uke arrangerte vi i staben retreat for prestefamiliene i området. Det er andre gang vi gjør noe sånt, og denne gangen var det prestene selv som tok initativet og ba oss arrangere. Vi var sammen i to dager på et idyllisk sted som heter Sirington-dammen. Jeg legger ut noen nydelige bilder fra bønnevandringen.

Her skrev man en bønn på en lapp og hengte i lianene eller på selve treet. Effektfullt og vakkert.



Barna var også med, men hadde separat opplegg noen ganger. Bønnevandringen var de med på, på lik linje med de voksne. Vi konstanterer forøvrig at vi for alvor er gått over til multimedienes tidsalder, for på den ene posten snurret Jesus-bildene på en datamaskin. Henrik var veldig fascinert over Jesus med lammet over skuldrene og Jesus på korset. Ingen tvil om at dette var virkningsfullt.


Da vi kom hjem til Mukdahan, fikk vi gleden av å treffe norske kollegaer på tur i Thailand. Det var NMS-ansatte fra flere steder i Norge, som vi fikk introdusere arbeidet for. I spissen her ser dere Åsmund Johansen fra Ravinala Reiser. Etter introduksjon og omvisning spiste vi lunsj på favorittkafeen; Good Mook.

Nå drar vi en tur til Bangkok i noen dager. Espen skal sjekke kneet, Henrik og jeg (Maria) skal til tannlegen og vi skal ordne visum. Forhåpentligvis får vi en tur på kino med hele familien for å se High School Musical 3 som hadde en sein premiere i Thailand nå i januar.

Ringer i vann

Forleden hadde vi et hyggelig besoek. Vår nærmeste nabo (dama i blått) fra Phibun var på besoek. Phibun er byen vi bodde i våre to foerste år i Thailand.

Vi har foer skrevet om henne og mannen hennes på bloggen. Mannen lå for doeden og påkalte en avdoed munk som han trodde kunne hjelpe ham. Men det var ingen hjelp å få, og han påkalte Jesus som et siste forsoek. Da kom mirakuloest kreftene tilbake og han tok imot Jesus. Etter dette fikk han han en helt spesiell utstråling og han vitnet om Jesus for alle han traff. Dette gjorde at kona også tok imot Jesus. Mannen ble så syk igjen og doede.

Det som var spesielt flott med å få besoek av vår gamle nabo denne gangen, var at hun hadde med seg nabojenta Gee (til venstre på bildet). Gee er den thaien Henrik har lekt mest med, selv om hun går i 5. klasse. Etter at nabodama vår tok imot Jesus, har hun tatt med Gee til kirken. Hun har blitt en del av menighetens barnearbeid, og har nå med foreldrenes samtykke bestemt seg for å tro på Jesus og bli doept. Det gleder vi oss veldig over.

Dette er en flott historie som illustrere at evangeliet går fram ved at den som har mottatt det gir det videre. Som ringer i vann.

Kvinnen i vårt liv

Det er den 25. januar i dag. Det er en spesiell dag for oss her i Thailand. Ingen ringere enn vår kjære Maria fyller år i dag. Drømmekvinnen og drømmemammaen blir 31 år. Vi håper dagen blir fin. Takk for omsorg, latter og spontanitet. Vi er veldig glad i deg, Maria.
Hilsen Marte, Henrik og Espen.

Fokus på ungdommer i Mukdahan

Denne søndagen er det ungdommene som har fått størst oppmerksomhet i menigheten her i Mukdahan. For første gang i menighetens historie ble det arrangert ungdomsgudstjeneste. Det ble en flott opplevelse. Maria og Eirin dro lasset, men de ble godt hjulpet av menighetens ungdommer. Menigheten vil dette året prøve ut nye gudstjenesteformer, og det er lagt opp til ungdomsgudtjeneste en gang i måneden.

På ettermiddagen var det duket for oppstart av KRIK. Her får menighetens ungdommer et tilbud om å samles for å spille fotball, volleyball ol. Dette er en aktivitet i regi av menigheten der det skal være lett å invitere venner med. Kine er initativtaker og har fått med seg HALD-studentene på laget. Det er ikke mange ungdommer i menigheten ennå, så et oppmøte på 17 (nordmenn og thaier) synes vi er bra!

Kan jo også nevne at ungdommene nå har sin egen cellegruppe annenhver uke. Dette er også nytt dette året. Maria og 4 thaier leder denne gruppa.

Vi håper disse aktivitetene skal være med på å grunnfeste og disippelgjøre ungdommene i Mukdahan. For som det står i sangboka vi bruker her i kirken: "If you don't win the youth's heart today, they will break your heart tomorrow."

Planleggingsdager

De to siste dagene har det foregått iherdig planlegging hos oss. Sammen med lokale menighetsledere har vi kommet fram til hva dette året skal inneholde av aktiviteter og hva som skal være hovedfokus. Takk og lov for gode thaikollegaer som sitter på kunnskap om menighetenes behov og om syklussen for risarbeidet (da kan vi nemlig ikke arrangere seminarer).

Vi vil gjøre ting enkelt. I stedenfor å prøve å gjøre alt, må vi våge å være ensidige. I fjor var målet å la alle ledere generelt få en felles forståelse og motivasjon for lekfolkets plass i menigheten. I år skal vi spesielt fokusere på å utruste cellegruppeledere og ungdomsledere. Seminarene vil enda mer enn før bære preg av å være et sted for trening. Det skal være tilrettelagt undervisning og praktiske øvelser med det mål å la lekfolket selv lede sine cellegrupper. (Det er nemlig ikke vanlig her.) Etter seminarene skal leklederne ha med seg matriell og opplegg for cellegrupper, som de kan bruke i sine lokalmenigheter. Tema for dette året er "Som du har sendt meg til verden, har jeg sendt dem til verden", Joh 17, 18.

Det blir veldig spennende å se hvordan dette året vil bli. Vil begeistringen for prosjektet vedvare? Vil vi se et mer aktivt lekfolk? Vil det oppstå selvdrevne cellegrupper? Hva annet positivt vil vi bli overrasket over? Vi har tro for at mye flott vil skje. Det vil også bli spennende å se om vi får til enda mer på ungdomssiden. Det kommer til å bli et mini-Impuls for distriktet vårt på våren og et stor-Impuls for hele kirken på høsten.

Vær med å be for dette arbeidet.

Språkferdigheter

Thaiene har fått seg mang en latter når vi misjonærer begår den ene språktabben etter den andre. Men idag var det vi som kunne smile av thaienes språkferdigheter innen engelsk.

En telefonselger fra teleselskapet ringte og skulle selge billige sms'er. Den innøvde åpningsreplikken var noe utradisjonell: "I call you back." Etter litt om og men skjønte jeg at hun faktisk ville prate nå, men hadde prøvd å ringe meg tidligere. Hun fulgte opp med spørsmålet: "What do you want?" Nå var det jo hun som hadde ringt opp meg, og siden jeg ikke hadde noe spesielt på hjertet ble det ikke noe salg denne gangen.

HURRA FOR ESPEN!

I dag fyller Espen, verdens aller beste ektemann og far, 35 år! At han begynner å eldes, er muligens å ta litt hardt i, men at alderen begynner å merkes på kroppen har han selv allerede slått fast (les innlegget under...)! Jeg (Maria, om noen skulle være i tvil) har laget et dikt i anledning den nesten runde dagen:

Espen, du er så tøff og fin
ja, ansiktet ditt er langt fra rosin
- og jeg fikk deg
(eller fikk du meg?)
Jeg er hvertfall glad at du er min!

Gratulerer så masse med 35-års dagen, Espen! Vi er veldig, veldig glad i og for deg.

Hilsen Henrik, Marte og Maria

Menisk og slikt

Når man er halveis til 70, er det kanskje ikke rart at kroppen blir litt falleferdig. Siden i sommer har jeg (Espen) slitt med et dårlig kne, og jeg har ikke fått trent på noe som helst måte. Før jul jeg tok jeg en MRI-undersøkelse på sykehuset i Bangkok. Ikke helt uventet ble det konstatert kluss med minisken.

Doktoren ringte meg og spurte når jeg ville operere. Det passet for meg den 29. desember, og da ble det slik. Med andre ord ikke ventelister på 2 år som i Norge. Etter noen dager på krykker, virker det som om kneet er i ferd med å bedres. Operasjonen tok 45 minutter, og som et godt minne fikk jeg med en redigert film fra inngrepet.

Jeg har varslet come-back på fotballbanen om 2 måneder.