Varmen har kommet

Det er dessverre ingen tvil. Varmen har inntatt Mukdahan. Når det er maisdamping som står for tur, må derfor Henrik kaste skjorta. Maria kler seg derimot i vest, til ære for Alexander Rybak (regner med at siste setning ikke trenger forklaring...?)

Vi har håpet i det lengste at det ville bli kjøligere igjen, men dengang ei. Følgene er mange: På med aircondition om natta, mer utålmodige barn, mer utålmodige foreldre, man trenger ikke ha på varmtvannet i dusjen om morgenen, drikking av litervis med vann, lage mat med pannebånd (svette er ikke noe anbefalt krydder), av med t-skjorta etter arbeidstid (iallefall for noen i familien). Og man kan først som sist venne seg til at svetten renner konstant nedover ryggen hvis man er i kirken eller ute på tokt. Gradene er i disse dager å vei opp mot stabile 40. I en landsby i nærheten ble det målt 42, 2 grader i går.

Cellegruppa i fokus

I forrige uke arrangerte vi seminar der fokuset var cellegrupper. Målet er at de 8 menighetene som er en del av prosjektet vi jobber i skal få selvdrevne cellegrupper. Det kan virke som en selvfølge for oss nordmenn at det finnes slike grupper i menighetene. Men her er i landet er det en kjensgjerning at det ikke blir noen cellgruppe, om ikke presten er med og styrer gruppa. (Det er heldigvis noen unntak, men de er få.)

Prosjektet ville derfor drive målrettet opplæring inn mot dem som ønsker å lede cellegrupper. Det var en ny opplevelse for mange å forstå hvordan en slik gruppe kunne drives, hvordan en cellegruppe kan være viktig for personlig vekst, og hvordan en cellegrupper sannsynligvis er det viktigste stedet for menighetens evangeliseringsarbeid (en undersøkelse forteller at 84% blir kristne gjennom cellegrupper og bare 5% blir det gjennom prestens oppsøkende virksomhet.)

Det var flott og kunne være med og be for dem som bevisst tok et valg om å innvolvere seg i menighetenes cellegruppearbeid. De var motiverte og entusiastiske. Det blir prosjektes oppgave å følge opp disse leklederne, i samarbeid med den lokale menighetslederen. Hver gang vi arrangerer slike seminarer er det veldig godt å kjenne på det gode samholdet som har utviklet seg i distriktet i det det siste. Flott var det også å se at Gud helbredet 3 personer disse dagene.
Vær gjerne med å be om menighetene skal komme skikkelig igang med cellegrupper dette semesteret.

Bildet over: En del av deltakerne reiste på utflukt til nasjonalparken noen mil herfra.
Bildet under: Deltakerne deles i grupper der de øver på å avholde cellegruppe.

Enda en stall

Rundt juletider kunne våre gode naboer, Sørheim, skryte av stall på utsiden. Det var ikke bare julepyntingen som hadde overgått sine vante dimensjoner, men et praktisk overbygg for å kunne nyte utelivet i Mukdahan. Vi vil selvsagt ikke være dårligere enn våre naboer, så vi har fått laget et overbygg vi også. Bare litt finere enn naboens, selvsagt...

Søndag innviet vi overbygget, og er skjønt enige om at den fungerer slik den skal. Perfekt overbygg for vaffelsteking, lesing mm. Varmetiden er i gang, og vi må nyte timene med avslapping. Fremover holder vi fortsatt et høyt aktivitetsnivå, med seminar som begynte i dag her i Mukdahan, og ungdomslederseminar neste fredag-søndag i Kok Noi.

"Alle hjerter står i brann..."

Slik pleier det ihvertfall være i Thailand 14.februar, på Valentinsdagen.
ELCT (Evangelical lutheran church of Thailand), ser på Valentinsdagen som en mulighet til å nå ut. Selve feiringen, med å gi roser og kort til noen man liker godt, synes å ha slått skikkelig rot i Thailand. Strategien med å markere Valentinsdagens kristne historie og lage Valentinsfest, er derfor slett ikke dum.

I år var feiringen utvidet, og hele 80 ungdommer fra fem forskjellige menigheter møttes på internatet i Phibun. Alle sangene var valgt utfra om de inneholdt ordet "kjærlighet" (รัก), lekene var nøye utvalgte og andakten (som jeg stod for for tredje år på rad...snart på tide med forandring?!) handlet selvsagt om kjærlighet. Fordelen med en slik storsamling er at det var flere ungdommer som hadde invitert med seg venner og de små fellesskapene får kjenne at de er mange. Valentinsfeiringen er forøvrig en mulighet for ungdomslederne å øvd seg på samarbeid og ledelse.

Det er et mål at slike samlinger ikke bare skal være en festlig happening, men også et sted hvor man kan få nye tanker og et møte med Gud. Lovsang, forkynnelse og bønn er sentrale elementer. Etter andakten, som handlet om å ha Jesus som venn, var alle de 80 ungdommene sammen i stillhet med lukkede øyne. En av ungdommene fortalte meg om en god opplevelse hun hadde: Hun hadde kjent en forsiktig skjelving inni seg. Hun trodde hun var blitt berørt av Gud og det rørte henne til tårer. Slike opplevelser ønsker vi å se og høre mere av!

Fra Mukdahan dro vi avgårde tidlig lørdag morgen i minibuss, og kom hjem rundt 1830. En time senere var det duket for Valentinsfeiring hjemme hos oss, slik at også de som ikke kunne være med til Phibun kunne få feire Valentinsdagen. Over er et bilde tatt under leken: "Vil du være min Valentine, så smil til meg!", hvorpå den andre skal svare "Jeg kan ikke smile" uten å smile og le. En ny variant og en suksess for magemusklene.

En solid Valentinsfeiring, med andre ord. Ble det noen roser på meg da? Espen beviste atter en gang at han er en romantiker man kan stole på, og gav meg en nydelig rød rosebukett!

Mukdahan nå

Det har blitt mange bilder fra kirkebyggingen i Mukdahan på denne bloggen. Her kommer det likevel noen nye.

Det er litt over en måned til den store åpningen av kirken og det er fortsatt noe arbeid som gjenstår. Men byggelederen mener de skal bli ferdige i tide. Kirkebygget som vises midt i bildet blir i disse dager kledd i brunrøde fliser på øvre del. Til høyre kan dere se presteboligen som også skal stå klar om en måneds tid.

Seminarbygningen til venstre har vi snart brukt i halvannet år. Bygget er veldig tjenelig og neste uke skal vi ha et nytt seminar for lekledere i de 8 lutherske menighetene her i Nordøst-Thailand.

Utenfor seminarbygningen står det to høye, prektige palmer. Vi passerer disse hver dag med bange anelser. Oppi palmene henger det mange store kokosnøtter som faller ned med ujevne mellomrom. Frykten er å få en slik i hodet, noe som nok må føre til at vi snart må felle dem. Faktisk tar kokosnøtter årlig flere liv i Thailand enn slangebitt.

En annen utfordring blir å få fart i fiskeoppdrettet vi skal ha i dammen mellom bygningene. Her må nok jeg (Espen) som menighetsleder ta i bruk hittil ukjente anlegg og gaver.

Gi meg en -B!

Det kunne vært Brann, men denne gangen roper vi -B for Bangkok! Vi eeeeelsker Bangkok! Bortsett fra de tingene vi må gjøre der, slik som tannlegebesøk, forlenge visumet og ulike legesjekker, er mulighetene utrolig mange og gleden deretter stor.

Vi oppdrar barna våre til å bli sanne Starbucks-tilhengere...

Henriks første tannlegebesøk skulle vise seg å gå bra. Mest grunnet de to stilige ballong-sverdene som tannlegen laget til ham da besøket nærmet seg slutten.

Slik ser immigrasjonskontoret i Bangkok ut.

Tøffe-Henrik i Dreamworld

High School Musical 3 er herved en hit og det er også Dreamworld, en fornøyelsespark i utkanten av Bangkok. Der var det karuseller i og for alle størrelser og fasonger. Prikken over i'en/rosinen i pølsen var utvilsomt Snow Town, en iskaldt anlegg med snø, is og akebakke! Sprøtt at det går an. Dreamworld var definitivt en fortjent opptur etter de kjedelige timene med venting på et tettpakket immigrasjons-kontor.

En og to...indianere på padletur i Dreamworld