Team Compass

I en uke er vi begeistret vertskap for Team Compass, som er her i Thailand for å lære arbeidet vårt bedre å kjenne. Kommende skoleår skal de reise rundt i hele Norge for Skjærgårds MM og Kristenrussen. Informasjon må de ha når de skal oppildne folk til å tømme lommene for årets krusseprosjekt. I år vil nemlig halvparten av de innsamlede midler gå til oversettelse av "En helt overkommelig disippel" av Knut Tveitereid til thai, mens den andre halvparten vil gå til et nytt internatbygg for Immanuelinternatet i Phibun. To riktig gode og flotte prosjekt! For oss på senteret i Mukdahan vil oversettelsen av "En helt overkommelig disippel" være med å understreke budskapet vi har jobbet med i nærmere to-tre år nå: Det er helt overkommelig og fullt mulig å være en Jesu disippel!!! Vi håper og tror det vil bli en bok til stor velsignelse, ikke bare for ungdom i ELCT, men for alle kristne i Thailand!


Team Compass er bestående av syv meget bra ungdommer i alderen 20-23 år. Det er selvsagt ikke hvem som helst som får reise slik i ett år. Her snakker vi kremen av norsk ungdom! Møter dere dem, så ta godt i mot dem!

Akk den regntiden

Det er regntid i Thailand. Det betyr ikke at det detter ned vann hele tiden. Men noen dager regner det kraftig!, andre dager regner det ingenting.

Regnet har denne gangen gitt menigheten i Mukdahan noen problemer. En ting er at det kommer vann inn i kirken når det regner (fra tårnet og vinduene), men et større problem er at regnet fjerner mye av den nylagte jorda rundt kirken. Kraftig regnskyll drar jorda med ned i det som er menighetens fiskedam. Fiskedammen er nå halvfull av jord og rundt omkring ses store søkk i jorda, slik som rundt de store dreneringsrøra på bildet. Vi har sett problemet komme. Før ferien gjorde jeg en avtale med en entrepenør skulle hjelpe oss. Men han dukket ikke opp, og sier nå vi ikke kan gjøre noe før regntden er omme.

Ja ja, risbøndene er iallefall fornøyd. Det er da enda noe.

Lokale kunstnere

Det er lørdag ettermiddag. Henrik legger siste hånd på verket. Han har tegnet en av sine store helter, nemlig Kaptein Sabeltann. Vi tar også med Marte første selvlagde ansiktstegning.

Helg

Maria-sjåfør på full fart i flotte omgivelser.

Denne helgen har vært jobb og avslapning i skjønn forening. Espen skulle ha styremøte på lørdag og gudstjeneste på søndag. Siden alt dette skjedde langt fra Mukdahan, ble hele familien med og overnattet på et hotell i nærheten av der møtene fant sted.

Her er det tid for vitnesbyrd. En mann på 28 år som mistet broren sin i forrige måned synger og vitner her.

En del av jobben vår er å delta på gudstjenester i dette prostiet. Denne gangen var det prekenstedet Nam Theng vi besøkte. Et prekensted er en forsamling som ennå ikke har fått tittelen menighet. Men at folket her er en menighet i bibelsk forstand, der de kommer sammen til gudstjeneste på søndager, er det ingen tvil om. Her finnes det ikke noe kirkebygg, så gudstjenesten foregår i huset til et ektepar.

Etter gudstjenesten fant Marte seg en stubbe å sitte på. Henrik fant huska.

I barnehagen på St. Joseph

Henrik og Marte i nyinnkjøpte skoleuniformer

Det er mye som er skummelt for et barn, og vanligvis har Henrik en stor fasinasjon over skumle ting. Vi nevner i fleng Kaptein Sabeltann, Spiderman, dødningehoder og sverd. ”Jeg liker skumle ting, jeg, mamma” kan Henrik si.

Onsdag møtte Henrik og Marte derimot en utfordring som var så skummel at det nesten bikket over til redsel. Henrik og Marte skulle være en halv dag i barnehagen på St. Joseph, skolen der de norske barna holder til. Nervøsiteten er ganske forståelig og helt menneskelig, og både Espen og jeg kjente på den samme følelsen.

Henrik sammen med sin lærer fra barnehagen, Ganja

Barnehagen er svær, og bare på Henrik sitt trinn for fem- og seksåringene var det tre klasser. Alle har uniform, og det første som skjer er at man står på rekker utenfor skolebygningen og synger nasjonalsangen. Både Henrik og Marte har med seg en lærer hver, som fotfølger dem hele tiden for trygghetens skyld. Denne onsdagen var også mamma med, også for trygghetens skyld.

Den pedagogiske tanken bak besøket hver onsdag, er at barna skal venne seg til større grupper. At Henrik og Marte er alene i barnehagen for tiden, gjør at det sosiale aspektet er vel så viktig. Klassen til Henrik tok godt i mot ham, og selv om det var skummelt var det visst gøy også. Så sa ihvert fall Henrik da vi var ferdige for dagen.

Gay passet godt på Marte hele dagen.

Er det noe nytt fra Mukdahan da?

Vi bor i Mukdahan. Her er har vi også en av de åtte menighetene vi arbeider i. Det er nok denne menigheten vi kjenner best siden jeg, Espen, er menighetsleder her. Det er jeg ikke i de syv andre menighetene her i Nordøst-Thailand. Men har det skjedd noe spennende i Mukdahan menighet i det siste da?

Jo da, det har det da. Hver måned er menigheten på besøk i fengselet. Det har vi vært en lang stund nå. Det er ikke mange som viser de innsatte særlig interesse utenom de kristne. Fram til nå har det vært damene vi har fått lov til å møte. Det er to dameceller. De har plass til 20 damer i hver. Men kapasiteten er sprengt og det bor tilsammen 80 damer i fengselet nå. Dette går for å være et godt og humant fengsel her i Thailand.

For tre måneder siden sa 8-10 av damene at de nå trodde på Jesus og ville bli døpt. I forrige måned var det 10 til som ville bli døpt. Samtidig var det 12 menn som hadde fulgt et brevkurs, som ville være med i dåpsundervisningen. De har fått spesialtillatelse til å være i dameavdelingen når vi besøker dem. Vi planlegger derfor dåp av 31 fanger nå i desember. Gud lar seg ikke begrense av noen skarve fengselsmurer. Fangene kunne egentlig tenke seg å bli døpt raskt, men det er nødvendig at de får undervisning først, slik at de vet hva de døpes til.

Vi møter mange sjebner i fengselet. Under forrige besøk traff vi ei jente som hadde smuglet inn narkotiske tabletter fra Laos. Dette er ikke veldig mye og har kanskje en gateverdi på 5000 kroner. Men hun var engstelig og fryktet en dom på hele 30-35 år og overføring til et værre fengsel. Det er ofte fattigdommen som får folk her til å selge narkotika. Unge mennesker har blant annet ansvaret for å forsørge foreldrene sine, og det er vanskelig å få en god jobb.

Jeg tar med et par lyspunkter fra menighetslivet. Forrige gang det var trening av lekfolk her i menigheten, hadde ei dame tatt med seg to familiemedlemmer. De kjente til kristendommen og ville bli kristne. Og det kunne de selvsagt bli - der og da. Flott!

I menigheten er det ei ung jente som i lang tid ikke har kommet på gudstjeneste eller vært med i ungdomsarbeidet. Hun har blitt nektet av foreldrene. Dette har vært veldig trist, hun er så oppvakt og sprudlende. Men nå er hun tilbake, med foreldrenes tillatelse. Forrige søndag ledet hun gudstjenesten og på fredag var hun på ungdomssamling i stua vår igjen. Takk til Gud.

Nabolagsnytt

Noe av det spennende med å komme tilbake etter en ferie, er å se hva som har endret seg siden sist. Vi møtte ikke de store overraskelsene denne gangen. Men vi tok kamereaet med en tur ut, og sannelig hadde det skjedd noen småting siden sist.

Det er kollegaer Marit og Satad som eier tomta der vi bor. Nå har de slått seg opp på høner og lykkelige tobente fugler har nå fått flytte inn ved siden av oss. Vi hilser 20 nye naboer velkommen.

Rissesongen er i gang. Overalt ser vi folk i full gang med å plante ris. Det er et vakkert syn med store åkre med lysegrønne risplanter. Slik man også ser utenfor hos oss. Selv om det er regntid, har det ikke kommet nok vann. Dette bekymrer mange, og på gudstjenestene ber man regelmessig om nok regn. Bak Marte ser man nysatt ris i vann.

På dette bildet ser vi to nyvinninger som vi ikke er veldig begeistret for. På vei ned til huset vårt har noen naboer støpt noen forhøyninger som skal lede regnvannet ut til siden. I og for seg greit nok, men de er usedvanlig lite behagelige å kjøre over med bil.

Denne dagen skulle en nabo selge en ku. Han bandt den fast på bilen og reiste til markedet.

Av endringer kan vi derfor notere: 20 nye høner, ei ku i minus, to fartsdumper og nyplantet ris. Ellers er det meste som før.

Tveten tilbake til Thailand

Med ett var vi tilbake i Thailand. Det betyr også at vi er tilbake på bloggen etter sommeravbrekket i Norge.

Det har vært 7 deilige uker i Norge sammen med familie og venner. Sammen med Toro-poser og leverpostei har vi med mange gode minner tilbake. Desverre var det mange vi ikke fikk truffet denne gangen. Vi håper det blir bedre når vi en gang bosetter oss i Norge.

Her kommer et knippe sommerbilder:

Første del av oppholdet var vi på vestlandet. Her er vi på hytta på Osterøy sammen med venner og familie.
Selv om ikke sommeren helt hadde startet i mai, ble det noen gode hyttedager med grilling og båtgleder, derav redningsvesten.
For første gang feirer Marte 17. mai i Norge. Buekorps, is, heliumsballonger og besteforeldre er en god kombinasjon.
Fjellturer, pinnebrød og Gilde grillpølser er sårt etterlengtet i Thailand. Men i Norge er jo alt mulig...
I slutten av mai fikk Marias søster, Ingeborg, sin Tommy. Det var stor stas. Marte og Henrik var brudepike og brudesvenn, Espen viet og Maria talte i kirken og var toastmaster. Flott fest!
I Bamble skinner alltid solen. Da er det godt med ei god bok og ei god bestemor. Her fikk barna også være sammen med sitt eneste søskenbarn, Hanna Elise.
Bestefar har mange griser. Her er vi oppdresset til en runde i fjøset.
Henrik har av en eller annen grunn en forkjærlighet for kanoner, sverd og skumle ting. En runde på Akerhus festning var derfor en suksess.

Det ble også en del jobbing denne sommeren. Vi sender en sommerhilsen til alle vi traff i Fagerborg menighet, Erdal menighet, IMI-kirken, Bamble menighet, Fjordglimt leirsted, misjonskveld i Bamble (menighetene Stathelle, Langesund og Bamble), Radio Grenland og NMS-kontoret i Stavanger. Inspirerende å treffe så mange mennesker som bryr seg om arbeidet i Thailand.

Nå er vi i full gang igjen, og snart har vi tidsforskjellen ut av kroppen også.