Velkommen til oss Tomas

29. september ble Tomas er født på Bumrungrad sykehus i Thailand. Han er et Guds under og en flott liten gutt, 50 cm lang og ca 2700 gram tung. Henrik og Marte synes det var veldig spennende å ha fått et nytt søsken, og sykepleierne har allerede falt for hans sjarmerende smilehull.

Det er mulig Tomas er av den utolmodige typen, han ville iallefall ut 4 uker før tiden. Til vår store overraskelse!! Siden vi ville at han skulle bli født i Bangkok, hadde vi lagt en plan, men den ble ikke fullt til punkt og prikke.

Heldigvis rakk Maria fram til hovedstaden i tide. Men bare så vidt. Hun kom søndag kveld, og mandag ble hun lagt inn på fødeavdelingen, og 2 timer seinere var gutten født. Tidligere på dagen hadde doktoren beroliget med å si at det var lenge til fødsel, og vi 3 andre i familien kunne trygt komme om 14 dager. Men Tomas lot seg ikke stoppe, Maria startet å føde og vi andre rakk ikke fram til Bangkok i tide. Heldigvis gikk alt godt og nå gleder vi oss over en fantastisk gutt. Nå skal vi bli bedre kjent!

I en periode framover kommer vi nå til å være i Bangkok.

Bilder fra en begravelse

Denne uken var det begravelse i Phibun her i Nordøst-Thailand. Her følger noen bilder fra begivenheter.
Bilde 1: Kisten ble kjørt ut til risåkeren til avdøde. Familien valgte å kremere ham der framfor på menighetens kirkegård. Familien valgte også kremasjon framfor kistenedsenking i jord. Vi vandret i gravfølge hvor korset ble båret først og alle holdt i en hvit snor som gikk tilbake til likbilen med kisten.Bilde 2: Familien hadde gjort i stand et stort bål til kremasjonen. Mange hjalp til å plassere kisten opp på bålet. Som ledd i den kristne seremonien kunne alle hedre den avdøde med å legge blomster og små poser med jord på og rundt kisten. Kistelokket ble også åpnet slik at alle kunne se avdøde en siste gang.
Bilde 3: Til sist ble kramasjonen satt i gang. Etterpå ble beinrester samlet sammen og lagt i en slags stor urne. Avdødes kone var kremert på samme sted tidligere.

Begravelser er store seremonier her. Begravelsen fant denne gangen sted 3 dager etter dødsfallet. I mellomtiden var det hver kveld store samlinger og møter i landsbyen. Familien lagde mat til alle som kom tidlig og seint. Presten bodde hos familien og sov ved siden av kisten fram til begravelsesdagen.

Der hvor grillsesongen aldri tar slutt

Det er for tiden ubeskrivelig varmt, og det gjelder ikke bare de høygravide! Det er fremdeles regntid, men av uvisse grunner har årstiden valgt å fokusere på varmen denne gangen. Vi skifter klær to-tre ganger til dagen, og ser med håp og glede fram mot kuldetiden som vi vet kommer snart. Jo før, dess bedre.

Det kan kanskje virke noe snodig at vi velger å grille i en slik varme. Samtidig er det noe med å benytte seg av de mulighetene man har i dette klimaet, som vi egentlig liker ganske godt...En hit de siste ukene har vært "pinnebrød", noe barna ble introdusert for på gudstjeneste på Skotnes (et leirsted på Askøy) i mai. Siden har pinnebrød vært en hit, og vi kan meddele at et grillspyd gjør susen som alternativ til furukvist.

Her har barna besøk av naboene, Filip og Elias, som nå også har blitt glad i pinnebrød. Varme til tross, her tar grillsesongen aldri slutt. At vi må dusje en gang ekstra, betyr svært lite i den store sammenhengen.

Fokus på trening

Det er hektisk i Mukdahan for tiden. Den ene seminaret avløser det andre. Grunnen til all aktiviten, er at de færresete menighetsmedlemmene jobber nå. Men snart setter rishøsten inn, og da er det umulig å samle folk.

Det er en voskende erkjennelse iblant oss at vi må bruke mye tid på trening. Det er behagelig for tilhørerne å sitte stille å ta imot, men den nye kunnskapen setter seg bedre hvis man blir satt til å praktisere selv. Tema har også denne gangen vært "Evangelisering gjennom cellegrupper". Vi har brukt mye tid på å jobbe med den enkeltes vitensbyrd, samt bruk av små hefter for å presentere evangeliet. På bildet ser vi grupper på to og to som øver på å forklare evangeliet for hverandre.

Ellers var det et herlig sammensurium av lyder da vi trente på å være cellegruppeledere. Alle ble delt inn i små grupper der de skulle følge enkle cellegruppeprogram. For mange sitter det langt inne å ta på seg leder"hatten", men vi har tro på at trening, trening, trening skal gi resultater. Flere gjorde denne gangen avtale med sin lokale prest om oppstart av grupper. Vi håper de får det til.

Jeg, Espen, underviste denne gangen om noen hvorfor så mange har vanskelig for å se på seg selv som leder/cellegruppeleder. Med meg i undervisningen hadde jeg språklæreren Tik som ble kristen for 2 år siden. Hun har virkelig blitt grunnfestet i troen og hadde mange gode og sentrale tanker hun delte med de andre deltakerne. Hun har allerede blitt en leder med mange sterke kvaliteter.

Siste kvelden var det stor stemning for å gjøre noe ekstra ut av maten. Alle var med å lagde skikkelig "isaan"-mat. Her ser vi to av prestene traktere grillen med kyndige hender.

"Misjonærer gjør ting de ikke kan hele tiden"

Sitatet ovenfor er hentet fra vår gode kollega, Kari Sollie. Hun jobber på Den norske skolen her i Mukdahan og praktiserer stadig denne uttalelsen sammen med Kine Gahnstrøm, som også er lærer på skolen. Nylig har de startet opp et engelsk kor for de eldste thai-elevene på St.Joseph. For det første har tanken om at de skulle starte opp kor, vært fremmed. At de i tillegg skal foregå på engelsk er enda en bøyg de elegant strekker seg over.

Selv hadde jeg, Maria, en gigantisk grenseoverskridende opplevelse i vår. Da spilte jeg piano på gudstjenesten til den store kirkeåpningen i Mukdahan. Alt bygget på en misforståelse. Biskopen trodde han beordret kollega Eirin til å spille, men han blandet henne med meg. Uken etterpå spilte jeg til lovsangen på Misjonærmøtet, for deretter å lede lovsang og spille på seminar her i Mukdahan. På ingen måte en oppgave som ligger lett for meg, men tvert imot noe jeg har stor respekt for. Samtidig er det ingen tvil om at det er spennende og lærerikt å strekke seg selv!

I går hadde jeg enda en skjellsettende erfaring av å gjøre noe jeg ikke kan. Da var jeg trukket inn i Den norske skolen som tekstillærer med ansvar for å lære 4.klasse å strikke!!! Alt virket helt greit, til noen timer før jeg skulle i ilden og alvoret plutselig tynget meg: "Skulle jeg bli ansvarlig for å drepe all positiv lyst og engasjement for håndarbeid for elevene?!" Ansvaret tynget, men jeg så ingen utvei. Fremtiden vil vise hvordan strikkelysten deres vil utvikle seg.

Hvis vi følger temaet overskriften gir oss har vår kollega, Tore Heggernes, også en slags generalprøve denne uken. Vi skal igjen ha seminar på senteret i Mudahan, og som ny kollega blir han kastet ut i utfordringer han aldri tidligere har fått. Før jul kunne ikke Tore spille noe som helst piano. Nå skal han spille piano til thai-lovsanger! Mange har han aldri tidligere har hørt! Vi imponerer og imponeres av hverandre - og vil visst aldri gro helt fast.

"Misjonærer gjør ting de ikke kan hele tiden!"

Tomas Tveten romsterer allerede

Marias mage vokser. Det skyldes at det nærmer seg 27. oktober som er termin for tredjemann ut. Hun er nå 33 uker på vei. Inni magen er det et liv uten like. Gutten romsterer rundt, han sparker og slår, og iblant blir mammaen helt utkjørt av alt det innvendige bråket. Vi spår en aktiv krabat.

Navnetvalget er allerede avgjort. Tomas skal han hete. Det samme som Espens oldefar het. Diskusjonen i familien har som vanlig gått på om det skal være Tomas med eller uten -h. Ivrige blogglesere husker kanskje debatten som foregikk på bloggen for 3,5 år siden om Marte skulle skrives med -h eller ikke. Med mange mennesker til stede ble det loddtrekning, og Henrik trakk Marte uten -h. Denne gangen avblåser vi debatten før den er i gang. Vi konstaterer bare at her i familien gjør vi det så enkelt som mulig; Ingen unødvendige bokstaver skal få lure seg inn i våre navn.

Maria reiser i slutten av måneden til Bangkok der hun etterhvert skal føde. Espen og barna kommer 2 uker seinere og håper å rekke fødselen.

IMPULS-lederdager 2009!

I går kom vi hjem fra Bangkok etter en, for oss, hektisk og spennende arbeidsperiode. Vi har hatt besøk av et team på fem personer fra IMPULS i Norge. Det betydde i praksis at vi har lagt opp og invitert til lederdager i Mukdahan og Bangkok - og så har teamet fylt dagene med innhold.


Vi har hatt store forventninger, men har også kjent på mye spenning i forhold til hvordan alt ville bli mottatt. Spesielt i Bangkok, som vi egentlig ikke kjenner så godt.

I Mukdahan var det den "vanlige" gjengen med ungdomsledere som var invitert. Hele 40 ungdommer! Prestene stilte også mannsterke opp. Vi merker at de lokale ungdomslederne følger en god strøm og at det skjer mye positivt i lokalmenighetene. Denne helgen fikk de god, solid og flott forkynnelse. De fikk bli betjent gjennom forbønn, og for enkelte var det første gang de våget å gå fram til forbønn. For ungdommene er lovsang et uttrykk de lett kan bruke for å uttrykke sin takk til Gud. Det var virkelig godt å kunne få lovsynge i sammen!


Søndag dro vi videre til Ubon og Bangkok, etter å ha sendt alle ungdomslederne i distrikt 4 ut for å tjenestegjøre i sine menigheter. Nå ventet Bangkok.


Oppslutningen i Bangkok var forholdsvis dårlig. Selv om det var ca 25 deltagere, var det aller mest studenter på LST (Lutheran Seminary in Thailand) og fra menigheten Santitam. Vi merket likevel at mottakeligheten for hva vi kom med var stor - og tilbakemeldingen på tirsdag kveld var meget god. Mange sterke vitnesbyrd og en helbredelse. Flott å treffe og bli kjent med flere av ungdommene i Bangkok, og ikke minst studentene på LST.


Det har vært gledelig å se hvordan teamet fra IMPULS har blitt kjent med både ledelsen i distrikt 4 og ledelsen i kirken forøvrig. En gjensidig respekt og muligheten til å snakke sammen ansikt til ansikt, har gjort at vi er optimistiske med tanke på samarbeidet framover.